Idrett og villmark i Tijuana Mexico

Husbygging – dag 1 og 2:

Framme på YWAM-basen møtes vi av staff som får oss til å føle oss veldig velkomne og hjemme. Vi tar en tidlig kveld, og sover som stein til vi våkner før alarmen neste dag. Dagen startes med en amerikansk frokost bestående av egg, bacon, søtt brød og, for de som vil, masse sirup. En spent gjeng får info om hva som skal skje første dag. Vi skal bygge hus for en familie som nå bor i en falleferdig, liten, gammel campingvogn. Allerede på veien til familien er det mange nye inntrykk som taes inn. Etter en ikke så alt for lang kjøretur, kommer vi kjørende mot en grunnmur som står klar til å bygges på. En mor og datter står der og tar oss i mot, med øyne fylt av takknemlighet, lettelse, spenning og tårer.

Gjengen fordeles til forskjellige oppgaver, og gyver løs på husbygging. Det tar ikke lang tid før veggene er oppe og takbjelker er på plass. Mammaen og jenta vi bygger for er med å hjelper. Når ikke alle trengs til bygging blir tiden brukt på å bli kjent med familien og leke med barna. Alle jobber på og i løpet av neste dag jobbes det med siste finpuss på huset, mens noen tar med familien på “shopping”. Den sjenerte, takknemlige familien får kjøpe mat, klær og andre nødvendige ting til huset. Med god hjelp fra elever som lesser på mer enn det familien tørr å kjøpe selv ender det opp med en kvittering på nærmere 60cm. Det var en fryd, både for familien og oss å kunne handle. Når vi kommer tilbake til huset, er alt ferdig og vi har en liten seremoni hvor vi deler litt hvor mye dette har betydd for oss, før vi overrekker nøkkel og får gleden av å være de første som kommer på besøk i det nye huset. Vi sier våre takk og gir våre klemmer før vi reiser. Igjen står en mor, en datter og et hus som representerer tro, trygghet, framtid og håp.

 

Dag 3 The Dump:

Dette var dagen vi skulle dra til Tijuanas søppelfylling. Blant alt dette søppelet bor det folk. De prøver å finne ting av verdi som de kan selge slik at de kan skaffe seg mat. Vi fikk lov til å dele ut mat og drikke til de menneskene som bor der. Spre guds kjærlighet og lys i et strøk som kan virke veldig trist og mørkt. Selvom synet av at mennesker kan bo i slike gjorde oss triste prøvde vi å spre glede. Vi møtte menneskene med et smil og håpte på at vi gjorde dagen litt bedre. En mann vi møtte var glad for å se oss og gikk oss i møte. Han ville gjerne slå av en prat. Når vi spurte han om han ville ha mat og drikke sa han at det han trengte var å snakke med noen, fordi han hadde ingen. Han ville gjerne ha en klem av alle sammen. Etter å ha pratet litt med han sa vi Gud velsigne deg. Han svarte at Gud velsignet han når vi ga han en klem. Det var også mange barn som bodde der. Det gjorde veldig sterkt inntrykk å tenke på at de vokser opp på en søppelplass. Men de storkoste seg når vi tok oss tid til å leke med dem. Dette var en plass det var vanskelig å dra fra. Man føler seg veldig hjelpesløs og skulle gjerne gjort mer. Men det at vi var tilstede og viste nestekjærlighet tror jeg betydde mye for folkene som bodde der.
 

 

 

Dag 4 The Ranch/Padre Chava/El Refugio:

 

06:15 fredag morgen var det duket for en ny dag, fullpakket av nye inntrykk. En klasse preget av trøtte øyne etter flere lange dager, ble delt i to, med forskjellig program denne dagen. Den første gruppa sto klare til avreise med sekkene pakket og smilene beredt for noen timer på et suppekjøkken midt i Tijuana. Vi visste veldig lite om hva vi kom til, så det var en spent gjeng som møtte de spansktalende servitørene i døra. Vi ble fordelt på forskjellige oppgaver, og gjorde oss klare til å servere et gratis, varmt måltid til de som ikke har råd til mat selv. Det var for det meste mennesker som har blitt deportert fra USA, og for øyeblikket bor ved grensen uten noe sted å dra. Mange av de som jobbet på kjøkkenet var også i samme situasjon, men fikk jobbe der som en mulighet til å komme seg på beina igjen. Klassen ble fordelt på forskjellige oppgaver rundt om i spisesalen, for å sørge for både rask og vennlig servering. Fordi de fleste var deportert fra USA, kunne man faktisk holde en samtale med dem på engelsk. To og en halv time, og mange gode samtaler senere hadde over 1000 mennesker fått et gratis, velsmakende måltid, og vi hadde fått gleden av gi det til dem.

 

Etter lunsj gikk turen videre til El Refugio, et eldrehjem hvor mennesker med psykiske eller fysiske utfordringer blir etterlatt av sin familie som ikke lenger klarer å ta vare på dem. Selve hjemmet var et slitent bygg med rundt 20 rom, hvor det bodde over hundre pasienter og syv frivillige ansatte. Det viste seg å bli en ettermiddag preget av tårevåte øyne og rennende neser. Vi fikk være med på å dele ut bananer og juice til alle som bodde der, og reaksjonene i seg selv var verdt hele turen.

 

Selv om våre spanskkunnskaper var like begrensede som deres engelsk, kan man ikke mistolke to lysende øyne og et hjertelig smil. Det var vanskelig å forstå at slike varme og ekte smil kan være så naturlig på et sted der man ikke lukter forskjell på toalett og kantine, og hvor det fantes flere fluer på soverommet enn stjerner på himmelen. Vi fikk lov til å snakke med de som bodde der og høre historier om alt fra turister i Mexico som fikk hjerneslag og ble etterlatt der i flere år fordi familien bor på andre siden av kloden, til mennesker som ikke har noen familie og bare går rundt på de samme 20 kvadratmetrene hver dag og vet at morgendagen vil bli helt lik. Likevel var positiviteten og humøret på disse menneskene på et nivå som virkelig er beundringsverdig. Bilturen hjem var av den stille sorten, da alle ord virket så nytteløse. Selv om det for mange ble en kraftig virkelighetssjekk, var det en opplevelse vi alle kan både lære av og bli inspirert av.

 

 

I dag har vi vært på The ranch som er et Rehabiliteringssenter for menn som har vært narkotikaavhengige. Vi spilte volleyball, sang, danset, delte liv og spiste burger sammen med disse mennene. Jeg fikk snakke med en mann som har levd et liv som er langt ifra min virkelighet. Han var tidligere topp 7 “most wanted” på grensen fra USA til Mexico. Han har drevet med narkotika, satt 5 år i fengsel, har drept noen, forsøkt å blitt drept flere ganger og var en stor del av gjengmiljøet i Tijuana. Raul kom til denne plassen for en måned siden og har blitt et helt annet menneske. Han var sulten på Guds visdom og kjærlighet. Det var utrolig hvordan han kunne le og smile så mye som han gjorde når han hadde opplevd så mye grusomt i livet sitt. Vi danset sammen med resten av klassen, jeg lærte han litt sunnmøring og vi hadde det veldig gøy ilag. Jeg er veldig takknemlig for det jeg har lært i dag. Jeg har fått sett med mine egne øyne hvor høyt Gud elsker sine barn – til og med mordere, narkomane og gjengmedlemmer. Det var sykt å høre Rauls historie og se hvordan han var nå. Gud kan virkelig forandre mennesker.

 

Jeg snakket såvidt med en ung gutt der som kalte seg the new guy. Han hadde kommet til The Ranch for 2 dager siden og var en heroin-missbruker. Jeg fikk ikke hørt så mye fra hans liv, for han virket utmattet og sliten på grunn av abstinenser og suget etter narkotika. The Ranch er et frivillig program så man kan dra når man vil. Når vi skulle reise fra dette stedet så jeg han sto der med to poser i hånda – klar for å dra. Dette gjorde meg veldig trist. Det lille jeg fikk snakket med ham virket han så snill og god. Jeg klarer ikke å fatte at han kanskje sitter nå i gjengen sin, har tatt heroin og er tilbake i det gamle livet sitt. Dette knuste hjertet mitt. Han som var staff der sa at de som kom fra Herion-misbruk ofte dro etter noen dager, fordi suget ble for stort. Når vi kjørte derfra så vi han gå langs veien, jeg lurte på hvorfor vi ikke plukket han opp og kjørte han inn til byen, men Sergio (YWAM-staff) sa at veien til byen var så lang at de fikk god tid til å tenke på valget de skal gjøre, han sa at noen av dem snur på veien. Min store bønn for denne mannen er at han snudde og at han vil finne Jesus.

 

Vi gleder oss til resten av turen.

 

(Tekst av Jens Christian (lærer), Marthe (elev), Jørgen (elev) og Adrian (miljøarbeider))

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.