Et nytt rekordstort kull (161 elever) er godt i gang og hvilken gjeng!

Vi har hatt en strålende start med det nye kullet og 1. uke hadde vi diverse bli kjent opplegg med tur til klatreparken på Helgeøya og “tivolikveld” på skoleområde med super stemning. Idretts linja har vært på kanotur i Femundsmarka og Kreativ i Amsterdam og de andre linjene er snart på farta til andre destinasjoner for å riste den nye klassen sammen for alt som ligger foran.

god stemning med bålpanner og snop

Høyt og luftig I klatreparken

Herlig stemning

Varmelamper, snop, grilla mars melows og DJ er topp 🙂

 

 

 

Elevene har tatt farvel med Kona, Hawaii i dag

Aloha

Vi har hatt 6 uforglemmelige dager med strålende fornøyde147 elever og stab + styreleder med frue. Nye vennskap er knyttet, fantastisk undervisning fra lærere og “preachers” på YWAM basen, som har mer enn 800 studenter fra nær sagt hele verden. Vi hadde dåp i havet forrige dagen. Mer enn halve elevflokken fikk oppleve “Manta Ray dykket”/ eller snorklet for et par kvelder siden med rundt 20 “Mantaer” og fikk sitt livs opplevelse i under vann. Dette og mye, mye mer har gjort oppholdet til uforglemmelige dager. Takk til Marites og stab på hotellet, og tusen takk til alle gode hjelpere her på øya som gjør denne reisen mulig!

Naturopplevelsene er vanskelig å beskrive men de dypeste sporene og minnene vi har med oss hjem er møter med mennesker og opplevelsen av at felleskapet styrkes blant elevene og i staben og at Gud har berørt manges hjerter.

Første dag og første samling rett utenfor hotellet for info

Samling på Old Airport med grilling og fellesskap

Hula og Haka “kurs” gjennomført med stil

Morning Worship på basen

Hapuna Beach

Utsikt fra Hotellet

Vi reiser hjem med stor glede og takknemlighet og litt vemod 🙂

Musikklinja “Fra Jamaica til LA”

TAKK FOR NÅ JAMAICA, HELLO LA!
“Jamaica ligger bak oss, og dager i Amerika og Los Angeles ligger foran oss. For noen dager siden snorklet vi i det karibiske hav og oppdaga en verden av korallrev og fargerike fisker under havoverflaten. NB! Flere bilder nedenfor

Nå har vi sitti ti tusen fot oppe i lufta, og studert skyene under oss før vi landa flere tusen kilometer av gårde. Det har vært spennede og utfordrende dager på den fargerike og frodige øya i Karibien. Det er med vemodighet vi forlater de varme smilene og de frimodige menneskene, og ikke vet om vi noen gang kommer tilbake. Vi er så utrolig takknemlige for dagene vi har fått, naturen vi har fått opplevd, de spennede kjøreturene med vår fantastiske sjåfør Mikael, alle menneskene vi har fått møtt, fellesskapet vi har fått i klassen og ikke minst hva Gud har gjort for oss.

Søndag morgen var vi så heldige å få være med på gudstjeneste i Uprising Church på Fairhaven der vi har hatt vår base. Bibelteksten var om Peter som gikk på vannet, hvordan vi må ha fokuset retta på Jesus, ikke på omstendighetene, og stole på at han tar hånden vår og leder oss. Disse
dagene har vi virkelig måtte gått på vannet, kasta oss ut i ting og stole på at Gud ordner alt anna så det blir bra. Så lenge vi bare er villig til å være redskap. Vi har delt om Guds kjærlighet og storhet på devotion på en barneskole, hatt morgensamlig på en skole for døve og lært bort “O du
som metter” på tegnspråk. Vi har gitt vår fulle oppmerksomhet og omsorg til gutter og jenter i alle aldre, og trøsta små unger på barnehjem som har trengt det lille ekstra. Ikke minst har vi fått være med å kjøre to timer gjennom regnskog og smale veier for å holde konsert for over 70 jamaicanere i Black River Church. Uten å ha mulighet til mye forberedelse på forhånd, måtte vi under en stjerneklar himmel legge kvelden i Guds hender og be om at han måtte bruke det lille vi hadde til noe større. Å lede de fremmøtte gjennom lovsang, gospel, pop og Nordnorsk julesalme var en
utrolig opplevelse! “No longer Slaves” blir heller andri den samme, etter at pastoren og menigheten blei så grepet av teksten at vi måtte spille den om igjen. Gjennom de påfølgende dagene, de siste under vårt opphold på Jamaica, fikk vi muligheten til å ikke bare være sosiale og gi av vår oppmerksomhet og kjærlighet til mennesker vi møtte, men også være med å både bygge hylle, henge opp lister og male.

Det å få lov å hjelpe med noe konkret var en god opplevelse for mange.
Så: Hva vil vi ta med oss videre? Jo, vi vil ta med oss nettopp dette, at det virkelig funker å hoppe på havet og gi Gud kontrollen. Vi vil ta med oss kjærligheten og gleden hos de vi har møtt. Til tross for at de ikke har det så bra som oss klarer de å legge det vonde til side, ikke tillate det å ta så stor plass, og virkelig la gleden og kjærligheten seire!
Vi vil ta med oss gleden av å se hverandre lykkes, og hvordan det ikke koster oss noe å sette egne behov til side for at andre skal få det bedre. Vi vil ta med oss den gøye latteren og smilet til tidenes dyktigste sjåfør Mikael, og alle timene med latter og sang i bussen. Og Naturen på Jamaica! Omgivelsene rundt de stedene vi har vært å jobba de siste dagene, har
tatt helt av! Det har vært akkurat som en verden man ikke trodde fantes i virkeligheten. Regnskog, lianer, bebyggelse som åpner seg opp i grønne daler og elver som renner gjennom. Wow Gud! For en skaper!
Til slutt vil vi ta med oss gleden og takknemligheten over å få være en del av en så god og herlig klasse! Vi er en liten «familie» som ser og opplever verden sammen! Ha oss gjerne i tankene, og be om at dagene videre skal bli like gode!
Musikklassen v/ Ida Helén”

Reisebrev fra Danselinja v Ragnhild

Reisebrev fra Dans i Mexico

Hola!

Danselinja kom trygt frem til San Diego der vi ble henta og kjørt over grensa til Mexico. På den korte kjøreturen fikk vi sett den store forandringen levestandard, og ikke minst hvordan den store muren skiller Mexico fra USA. Mer tekst under bildene!!

I Tijuana bor mange som har blitt deportert fra USA, og det er mange knuste drømmer. Men du verden for en varme, positivitet og takknemlighet de viser! Vi er helt satt ut av alle gode møter med Mexikanere!

De første to dagene bygde vi hus til en liten familie. Det var kjempegøy å få gjøre noe praktisk og målrettet, og faren, fetteren og moren var med å snekre og male. Den lille jenta på ni måneder fulgte med i bæreselen. De var veldig imponert over at vi som jenter, kunne klare dette. Først trodde de at vi bare var der for å se på, for det er visst ikke så vanlig at jenter utfører «mannsarbeid» her. Veldig gøy å vite at vi kan være med på å gi den lille jenta en bedre fremtid ved å bidra til et trygt, godt og helsemessig bedre hjem!

På søndagen dro vi opp i høyden til et område preget av stor fattigdom. Det finnes ingen skole i nærheten, og fremtidsutsiktene er dystre. Til tross for det møtte barna oss med store smil, og vi fikk hatt danse seminar med de, lekt og gitt ut mat og klær.

Vi har også vært med på suppekjøkken, et arbeide som jobber under mottoet «bringing dignity back to the immigrants». Alle trenger vi å bli sett. Å få komme til et dekket bord og få servert et varmt måltid midt i en tøff hverdag, kam være med på å gi de verdigheten tilbake. 1000 måltider blir servert der hver eneste dag.

Tirsdagen var helt klart et høydepunkt. Vi fikk lov å dra på besøk i ungdomsfengsel.22 gutter under 20 år- de så litt skumle ut i starten, men med en gang vi begynte å danse var de helt med. De ble til vår store glede også med da vi underviste! Vi sang for de og de sang for oss. Gjennom musikk, dans og fellesskap glemte vi helt at vi var fra så ulike bakgrunner og kulturer. Da besøkstiden var over og de måtte gå tilbake til cellene med hendene bak ryggen, slo realiteten oss. Det var også én jente der, som vi fikk treffe. Det var flott å kunne gi henne støtte og oppmuntring og følelsen av fellesskap, selv for en kort stund.

Vi fikk også mulighet til å bli med på Zone Kids, et arbeid som drives ukentlig for barna som vokser opp i Red Light District (område sterkt preket av kriminalitet og prostitusjon). Her får barn og ungdom undervisning i musikk, selvforsvar, kunst, og Bibelundervisning. Vi fikk ha danseworkshop for noen fantastiske barn! Mens barna gjør dette er mødrene i Lifegrupper der de deler liv, blir oppmuntret og blir bedre kjent med hverandre og Gud.

Den siste dagen fikk vi besøke Safe House, er hjem der barn som har blitt reddet ut av trafficking og prostitusjon kan bo trygt på hemmelig adresse. Den yngste var bare seks år! Vi var veldig spente på hvordan de ville reagere på at vi kom, men det ble noen fantastiske timer der vi bare dansa og koste oss! De opptrådte med sine danser, vi gjorde våre – de lærte bort noe til oss, og motsatt. Tilslutt ville de gjerne be for oss. For oss! Fulle av ydmykhet over disse barna og ungdommene sine store hjerter kunne vi bare ta i mot.

Det som slår oss mest etter denne uka er hvor utrolig like vi er som mennesker. Alle trenger vi å bli sett for den vi er, bli inkludert og regnet med. Men at det var VI som skulle bli mest oppmuntret, det trodde vi ikke. Oppsummerer denne uka slik en danseelev sa det: «Disse dagene har vært de mest meningsfulle dagene i livet mitt!»

 

Idrett og villmark i Tijuana Mexico

Husbygging – dag 1 og 2:

Framme på YWAM-basen møtes vi av staff som får oss til å føle oss veldig velkomne og hjemme. Vi tar en tidlig kveld, og sover som stein til vi våkner før alarmen neste dag. Dagen startes med en amerikansk frokost bestående av egg, bacon, søtt brød og, for de som vil, masse sirup. En spent gjeng får info om hva som skal skje første dag. Vi skal bygge hus for en familie som nå bor i en falleferdig, liten, gammel campingvogn. Allerede på veien til familien er det mange nye inntrykk som taes inn. Etter en ikke så alt for lang kjøretur, kommer vi kjørende mot en grunnmur som står klar til å bygges på. En mor og datter står der og tar oss i mot, med øyne fylt av takknemlighet, lettelse, spenning og tårer.

Gjengen fordeles til forskjellige oppgaver, og gyver løs på husbygging. Det tar ikke lang tid før veggene er oppe og takbjelker er på plass. Mammaen og jenta vi bygger for er med å hjelper. Når ikke alle trengs til bygging blir tiden brukt på å bli kjent med familien og leke med barna. Alle jobber på og i løpet av neste dag jobbes det med siste finpuss på huset, mens noen tar med familien på “shopping”. Den sjenerte, takknemlige familien får kjøpe mat, klær og andre nødvendige ting til huset. Med god hjelp fra elever som lesser på mer enn det familien tørr å kjøpe selv ender det opp med en kvittering på nærmere 60cm. Det var en fryd, både for familien og oss å kunne handle. Når vi kommer tilbake til huset, er alt ferdig og vi har en liten seremoni hvor vi deler litt hvor mye dette har betydd for oss, før vi overrekker nøkkel og får gleden av å være de første som kommer på besøk i det nye huset. Vi sier våre takk og gir våre klemmer før vi reiser. Igjen står en mor, en datter og et hus som representerer tro, trygghet, framtid og håp.

 

Dag 3 The Dump:

Dette var dagen vi skulle dra til Tijuanas søppelfylling. Blant alt dette søppelet bor det folk. De prøver å finne ting av verdi som de kan selge slik at de kan skaffe seg mat. Vi fikk lov til å dele ut mat og drikke til de menneskene som bor der. Spre guds kjærlighet og lys i et strøk som kan virke veldig trist og mørkt. Selvom synet av at mennesker kan bo i slike gjorde oss triste prøvde vi å spre glede. Vi møtte menneskene med et smil og håpte på at vi gjorde dagen litt bedre. En mann vi møtte var glad for å se oss og gikk oss i møte. Han ville gjerne slå av en prat. Når vi spurte han om han ville ha mat og drikke sa han at det han trengte var å snakke med noen, fordi han hadde ingen. Han ville gjerne ha en klem av alle sammen. Etter å ha pratet litt med han sa vi Gud velsigne deg. Han svarte at Gud velsignet han når vi ga han en klem. Det var også mange barn som bodde der. Det gjorde veldig sterkt inntrykk å tenke på at de vokser opp på en søppelplass. Men de storkoste seg når vi tok oss tid til å leke med dem. Dette var en plass det var vanskelig å dra fra. Man føler seg veldig hjelpesløs og skulle gjerne gjort mer. Men det at vi var tilstede og viste nestekjærlighet tror jeg betydde mye for folkene som bodde der.
 

 

 

Dag 4 The Ranch/Padre Chava/El Refugio:

 

06:15 fredag morgen var det duket for en ny dag, fullpakket av nye inntrykk. En klasse preget av trøtte øyne etter flere lange dager, ble delt i to, med forskjellig program denne dagen. Den første gruppa sto klare til avreise med sekkene pakket og smilene beredt for noen timer på et suppekjøkken midt i Tijuana. Vi visste veldig lite om hva vi kom til, så det var en spent gjeng som møtte de spansktalende servitørene i døra. Vi ble fordelt på forskjellige oppgaver, og gjorde oss klare til å servere et gratis, varmt måltid til de som ikke har råd til mat selv. Det var for det meste mennesker som har blitt deportert fra USA, og for øyeblikket bor ved grensen uten noe sted å dra. Mange av de som jobbet på kjøkkenet var også i samme situasjon, men fikk jobbe der som en mulighet til å komme seg på beina igjen. Klassen ble fordelt på forskjellige oppgaver rundt om i spisesalen, for å sørge for både rask og vennlig servering. Fordi de fleste var deportert fra USA, kunne man faktisk holde en samtale med dem på engelsk. To og en halv time, og mange gode samtaler senere hadde over 1000 mennesker fått et gratis, velsmakende måltid, og vi hadde fått gleden av gi det til dem.

 

Etter lunsj gikk turen videre til El Refugio, et eldrehjem hvor mennesker med psykiske eller fysiske utfordringer blir etterlatt av sin familie som ikke lenger klarer å ta vare på dem. Selve hjemmet var et slitent bygg med rundt 20 rom, hvor det bodde over hundre pasienter og syv frivillige ansatte. Det viste seg å bli en ettermiddag preget av tårevåte øyne og rennende neser. Vi fikk være med på å dele ut bananer og juice til alle som bodde der, og reaksjonene i seg selv var verdt hele turen.

 

Selv om våre spanskkunnskaper var like begrensede som deres engelsk, kan man ikke mistolke to lysende øyne og et hjertelig smil. Det var vanskelig å forstå at slike varme og ekte smil kan være så naturlig på et sted der man ikke lukter forskjell på toalett og kantine, og hvor det fantes flere fluer på soverommet enn stjerner på himmelen. Vi fikk lov til å snakke med de som bodde der og høre historier om alt fra turister i Mexico som fikk hjerneslag og ble etterlatt der i flere år fordi familien bor på andre siden av kloden, til mennesker som ikke har noen familie og bare går rundt på de samme 20 kvadratmetrene hver dag og vet at morgendagen vil bli helt lik. Likevel var positiviteten og humøret på disse menneskene på et nivå som virkelig er beundringsverdig. Bilturen hjem var av den stille sorten, da alle ord virket så nytteløse. Selv om det for mange ble en kraftig virkelighetssjekk, var det en opplevelse vi alle kan både lære av og bli inspirert av.

 

 

I dag har vi vært på The ranch som er et Rehabiliteringssenter for menn som har vært narkotikaavhengige. Vi spilte volleyball, sang, danset, delte liv og spiste burger sammen med disse mennene. Jeg fikk snakke med en mann som har levd et liv som er langt ifra min virkelighet. Han var tidligere topp 7 “most wanted” på grensen fra USA til Mexico. Han har drevet med narkotika, satt 5 år i fengsel, har drept noen, forsøkt å blitt drept flere ganger og var en stor del av gjengmiljøet i Tijuana. Raul kom til denne plassen for en måned siden og har blitt et helt annet menneske. Han var sulten på Guds visdom og kjærlighet. Det var utrolig hvordan han kunne le og smile så mye som han gjorde når han hadde opplevd så mye grusomt i livet sitt. Vi danset sammen med resten av klassen, jeg lærte han litt sunnmøring og vi hadde det veldig gøy ilag. Jeg er veldig takknemlig for det jeg har lært i dag. Jeg har fått sett med mine egne øyne hvor høyt Gud elsker sine barn – til og med mordere, narkomane og gjengmedlemmer. Det var sykt å høre Rauls historie og se hvordan han var nå. Gud kan virkelig forandre mennesker.

 

Jeg snakket såvidt med en ung gutt der som kalte seg the new guy. Han hadde kommet til The Ranch for 2 dager siden og var en heroin-missbruker. Jeg fikk ikke hørt så mye fra hans liv, for han virket utmattet og sliten på grunn av abstinenser og suget etter narkotika. The Ranch er et frivillig program så man kan dra når man vil. Når vi skulle reise fra dette stedet så jeg han sto der med to poser i hånda – klar for å dra. Dette gjorde meg veldig trist. Det lille jeg fikk snakket med ham virket han så snill og god. Jeg klarer ikke å fatte at han kanskje sitter nå i gjengen sin, har tatt heroin og er tilbake i det gamle livet sitt. Dette knuste hjertet mitt. Han som var staff der sa at de som kom fra Herion-misbruk ofte dro etter noen dager, fordi suget ble for stort. Når vi kjørte derfra så vi han gå langs veien, jeg lurte på hvorfor vi ikke plukket han opp og kjørte han inn til byen, men Sergio (YWAM-staff) sa at veien til byen var så lang at de fikk god tid til å tenke på valget de skal gjøre, han sa at noen av dem snur på veien. Min store bønn for denne mannen er at han snudde og at han vil finne Jesus.

 

Vi gleder oss til resten av turen.

 

(Tekst av Jens Christian (lærer), Marthe (elev), Jørgen (elev) og Adrian (miljøarbeider))

Reisebrev fra X sport i Tijuana og Ensenada – Mexico

Vi befinner oss nå i Ensenada, og har noen rolige surfedager. Sol og bølger- da har vi det topp. De seks første dagene var vi på YWAM basen i Tijuana. Vi har bygget hus til en fantastisk familie på fem, delt ut vann og kjeks til mennesker som lever på søppeldynga, spilt volleyball med 22 blide mannfolk på rehabiliteringssenter og montert senger på er barnehjem. Alt dette med en fantastisk «staff» fra basen som virkelig tjente oss hele uka. Resultatet av alt dette har vært både tårer og latter om hverandre.

Les mer nedenfor!

 

 

X-sport nyter livet!! Vi har vært på langtur i en hel uke allerede. Vi er alle enige om at det har føltes veldig mye lengre, med tanke på alle opplevelsene og erfaringene vi har gjort oss den siste uka i Mexico.

Husbyggingen var en høydare for de fleste. Ikke bare klarte vi å bygge et hus på to dager, med vi fikk god kontakt med barna i familien og koste oss med å legge til små detaljer som gjorde huset personlig. Det føltes meningsfylt å gjøre noe helt konkret for den fine familien. Vi må også legge til at vi slo en gjeng med amerikanske gutter i fotball siste kvelden i Tijuana. Skikkelig gøy!!

Vi konkluderer med at vi er heldige med hverandre og med livet generelt. Ellers har vi spist brutalt mye taco. Helt nydelig.

Om to dager går turen videre til LA. Det er altså bare ting å glede seg til og gode ting å se tilbake på. Takk for oss for denne gang

X-sport

Reisebrev del 2 Kreativklassa på Jamaica

Alle foto ved Maria Abu Khadra

JAMAICA

Tiden i Jamaica har kommet til en ende, og vi setter oss på flyet mot LA om en time. Vi er alle slitne og trøtte, men det er et godt tegn, for det viser at man har ytt og gitt av seg selv. Uken har vært skikkelig bra! Vi bor på et flott misjonssenter,https://www.facebook.com/jamaicalink/?ref=br_rs, som gir oss godt stell, nydelig mat og masse omsorg mens vi er her. Det er skikkelig godt! De har lagt til rette for et program som vi kan gå rett inn i.

Vi startet oppholdet med å besøke skole på morgenen, hvor alle barna venter oppstilt på oss i skoleuniform, i stiv giv akt. Dette har vi siden gjort hver dag, en ny skole hver morgen. Vi synger, har drama, forteller om Norge og deler våre vitnesbyrd, og klassen gjør en kjempefin presentasjon! Vi må alltid avslutte med «Ja, vi elsker» til stor glede.

Barna virker til å elske det, og skolene variere i størrelse fra 100 barn til 1300 stk! Så drar vi til ulike ministries: SOS children village, Blossom Orphanage, Westhaven home for disabled children, Chance center for rehabilitation og Boys and Girls Club. Vi maler dekor på vegger, leker, synger, danser, spiller basketball, klipper og limer, mater og koser.

Det har vært en uke med veldig mange sterke inntrykk. Man kommer så tett på livets urettferdighet og ser mennesker som lider og ikke har fremtid og håp, menneskelig sett. Å komme inn på mørke rom hvor det ligger sterkt handikappede barn og unge, som nesten aldri ser dagslys, og har et minimum av menneskelig kontakt, det griper en. De fleste av oss har grått noen tårer, mens vi stryker de på hånda, synger en sang, ber noen bønner og sier positive ord til de. Vi tror Gud i himmelen har fremtid for disse, og vi tror han kan gi en dyp glede og fred som vi ikke kan se. Men dette er vondt for oss å se, som bor i et land hvor disse hadde hatt en helt annen oppfølging og hverdag.

Vi fikk også male fin dekor på disse rommene, og det er rørende å se de som ligger der lyse opp når de får en fin engel over senga si, eller en vakker blomst og ordet «amazing», «beautiful», «loved» osv. Det tror vi også kan bety mye på de dagene de ligger der alene. Vi ber om Guds omsorg og godhet over hver enkelt av disse små, og de som jobber her, hver dag, år etter år, i svært enkle kår.

Og så er vi så heldige at vi komme tilbake til «hjemmet» vårt, til gode senger, stranda over gata, iskiosken i gata og kan nyte det gode denne vakre øya har å by på. Det blir sterke kontraster, og det er i grunnen sunt å kjenne på disse.

Vi har blitt veldig glade i folka på stedet her, og vi har mye gøy i gruppa! For en super gjeng å dra på tur med! Det er mye latter, sang, tull og tøys, batikk t-skjorter i jamaicafarger og rastafletter på en del!

Det er skikkelig koselig å ha musikk klassen her også, og vi har det veldig bra sammen! Nå må vi ta siste rest av pakking, så gleder vi oss til neste kapitell: USA igjen!

Aloha Hawaii!

Varme hilsener Linn og kreativklassa

Musikk på Jamaica

MUSIKK PÅ JAMAICA

DAG 1 – Reisen

Klokken var litt over 03:00 da vi reiste fra Hedmarktoppen for å sette kursen videre til Montego Bay i Jamaica.

Å Neida, det skulle ikke bli en lett reise for å si det slik. Det er jo nesten en selvfølge at en flight skal bli utsatt, greit det da, men når den er utsatt med to timer etter man er gått ombord, så går det deg litt på nervene. Annet enn utsettelse så var det også kofferter som bestemte seg for å ikke bli med til USA fra Amsterdam, ergo, to bleke nordmenn som ikke hadde ideelle klær for et land som byr på 50 grader varmere enn hjemme i Hamar. Klokken 21 lokal tid var vi 17 slitne nordmenn som endelig kunne legge seg i en god seng og slappe etter 24 timer på reisefot.

DAG 2 – Devotion & Westhaven

Neste morgen var nesten alle uthvilte og friske. Vi dro til St. James High School og startet både vår egen og alle elevene ved skolen sin dag med å holde en såkalt devotion for skolebarna. Her fortalte vi fakta om Norge og sammenlignet Jamaica og Norge. Noen barn var helt oppslukt i dette, mens andre kunne ikke brydd seg mindre og var mer gira på å begynne den vanlige skoledagen sin. Sånn er det vel, vi nordmenn er ikke nødvendigvis alltid så veldig interessante. Men, jeg vil legge til at 8 svette norske gutter som gjør helteinnsats i øvelsen «Hode, skulder, kne og tå», det kan umulig være hverdagskost i Jamaica. Så gikk turen videre til Westhaven – Home for disabled kids. Et hjem for folk i ulike aldre med alle forskjellige typer funksjonshemming. De som bodde der var utrolig spent på nye folk og vi ble nesten dratt ut av bussen siden de var så spent! Og siden vi kom midt i skoletiden var det ikke så alt for mange vi fikk treffe med en gang. Men så snart skoledagen var over så kom de alle til fellesarealet som var ute. Her satte de på musikk og det var fullt danseparty med alle oss, de som bodde her, og ikke minst Jesus! De som satt i rullestol, de som måtte bæres, de som ikke helt klarte å stå i ro, alle danset og gleden til dem som bodde der spredde seg til oss og vi klarte å vise glede i dansen sammen med dem!

En dag på Westhaven gikk mot slutten, men vi fortvilte ikke, fordi vi visste vi skulle reise tilbake dit dagen etter. Tilbake på Fairhaven, der vi bodde, hadde vi endelig fått tilbake én av de to forsvunnede koffertene, og nå sto vi igjen med bare én bleik nordmann med vintersko og svart bukse som måtte legges under kniven og bli kuttet til shorts!

DAG 3 –

Dag tre var endelig her og vi gledet oss skikkelig masse til å dra tilbake til Westhaven! Nok en gang ble vi tatt imot med glede og jubel. De hadde selvfølgelig ikke glemt oss og begynte å dra på oss med en gang vi gikk ut av bussen. Noen måtte gå turer opp og ned, fram og tilbake, andre måtte dytte på huskene som barna satt i, og andre måtte bære på senger og møbler slik at de fikk flyttet de som måtte flyttes til et annet sted! Men i dag fikk vi bare to timer på Westhaven, noe som var trist for oss alle. Men vi vet at det arbeidet vi hadde gjort der var et arbeid som uten tvil hadde betydd mye for beboerne der. Våre triste ansikt ble fort nok snudd opp ned da vi tok turen over til SOS Barnebyer. Her bodde det barn i alle aldre helt opp til 20 år. Barna levde helt vanlige liv, der de gikk på skole, kom hjem og holdt på med aktiviteter for så å senere henge med vennene sine! Klassen vår bestemte seg for å se på mens det var en gjeng ungdommer som holdt på med å spille litt musikk. Da var vi så heldige at vi fikk en mulighet til å opptre med to av våre korlåter for dem. Dette likte de veldig godt og nynnet på sangene i lang tid etterpå. Vi fikk muligheten til å omgås med alle barna som bodde der. Vi spilte fotball med dem, løp med dem, og vi var også dumme nok til å leke hest og ha dem på ryggen! Etter én gjorde dette, ville alle gjøre dette. Køen for «horse riding» ble lang. To timer i varmen og slik aktivitet gjorde at bussen luktet helt forferdelig på vei hjem tilbake til Fairhaven. Men, det var uten tvil verdt det! Utover kvelden fikk vi endelig tilbake vår siste koffert! Og da var vi ikke lenger noen bleke nordmenn som mangla koffertene sine, men heller noen «tanne», noen solbrente, og fortsatt noen bleke nordmenn som alle hadde sine «belongings» i skjønneste orden.

Eventyret fortsetter her på Jamaica – vi gleder oss til fortsettelsen…

På vegne av musikkgjengen, Tobias Gryting

Reisebrev fra Disippeltrening 6. mars fra Panama

Heisann fra Panama!

Vi på Disippel har hatt en ikke helt enkel start på turen… Det startet med forsinkede fly og superkorte flybytter, men vi rakk alle flyene og kom endelig fram til San Jose, Costa Rica, hvor vi skulle tilbringe en natt før vi hoppet på en buss til Panama. Men …  17 av oss fikk ikke bagasjen og vi bestemte oss for å vente en dag til i San Jose. Det hjalp lite for bagene var visst i Madrid…

Disippel er en helt fantastisk positiv gjeng, så vi hoppet på bussen til Panama like blide som alltid. Selv når vi oppdaget etter 1,5 time at veien til grensen var stengt og vi måtte helt tilbake til San Jose for å ta en annen vei. Det viste seg å ikke være helt enkelt siden grensen stenger kl 17 og det var voldsomme forsinkelser pga veiarbeid!!! Vi rakk det på minuttet!

Svette, stressede men like blide ankom vi Almirante 6 timer etter skjemaet. Da var det blitt mørkt og umulig å få båter ut til Bocas del Toro, så da ble det enda en ikke-planlagt hotellovernatting.

Søndag, etter 3 døgn kom vi endelig fram og fikk kommet i gang med husbyggingen.

I dag, mandag, er det hard arbeid som gjelder. Vi har fått opp to yttervegger og skal igang med resten av veggene og taket i morgen.

Vi bygger for en alenemor som heter Elisabeth og hennes tre barn. Familien er fra Ngabe-stammen, en urbefolkningsgruppe i Panama. Nå bor de i den verste slummen på øya, et helsefarlig sted hvor kloakkvann flyter under huset deres. Det nye huset, på en eiendom som anerikanske misjonærer har donert, vil bety enormt for familien i flere generasjoner. Herlig å få være med å gjøre en forskjell.

Hilsener fra Gunnleik og Disippel-gjengen!

(Og … nei, vi har ikke fått bagene båre ennå!)

Flyt i San Jose i Costa Rica

De første 3 dagene av langturen til Flyt er forbi, de har vi stappet til Randen! Vi er i San Jose i Costa rica og jobber sammen med Ungdom i Oppdrag. Den første dagen jobbet vi på en skole i en svært fattig bydel, dette er et fast innslag på langturen og vi pusser opp en del av skolen vært år. I år var det to klasserom som fikk fikk et nytt strøk med maling og barnehagen fikk nye senger:)

Dag to gikk vi dør til dør i Pavas og delte ut bibler og ba for de som ønsket det, dette som ledd i et prosjekt som sikter på å gi en bibel til hvert eneste hjem i Costa Rica. På kveld laget vi mat og kaffe og delte ut til hjemløse i sentrum. Det ble mange god samtaler og de hjemløse deler gjerne sin historie selv om den er vanskelig, vi fikk be for mange. I dag har vi hjulpet til praktisk på Ungdom i Oppdrags base og spilt fotball turnering, dessverre ingen seier til Norge men mye latter og moro. 

04.30 i natt så setter vi oss på busser til Puerto Viejo, det er en liten by på den karibiske kysten. Der skal vi dele ut flere bibler, mer mat og hjelpe de som trenger så godt vi kan. Muligens også en tur på stranden og nyte 28 grader både på land og i vannet. Vi er PV fram til 8. mars, da venter en veldig lang busstur opp til Playa Grande som ligger på stillehavs kysten. 

Hilsen fra Jonathan og Flyt Vegard har full oppmerksomhet fra de småSkolemaling
BibelutdelingI barnehagenGutta i arbeid – de orker ikke så mye i trillebårene ennå 🙂