Musikk på Jamaica

MUSIKK PÅ JAMAICA

DAG 1 – Reisen

Klokken var litt over 03:00 da vi reiste fra Hedmarktoppen for å sette kursen videre til Montego Bay i Jamaica.

Å Neida, det skulle ikke bli en lett reise for å si det slik. Det er jo nesten en selvfølge at en flight skal bli utsatt, greit det da, men når den er utsatt med to timer etter man er gått ombord, så går det deg litt på nervene. Annet enn utsettelse så var det også kofferter som bestemte seg for å ikke bli med til USA fra Amsterdam, ergo, to bleke nordmenn som ikke hadde ideelle klær for et land som byr på 50 grader varmere enn hjemme i Hamar. Klokken 21 lokal tid var vi 17 slitne nordmenn som endelig kunne legge seg i en god seng og slappe etter 24 timer på reisefot.

DAG 2 – Devotion & Westhaven

Neste morgen var nesten alle uthvilte og friske. Vi dro til St. James High School og startet både vår egen og alle elevene ved skolen sin dag med å holde en såkalt devotion for skolebarna. Her fortalte vi fakta om Norge og sammenlignet Jamaica og Norge. Noen barn var helt oppslukt i dette, mens andre kunne ikke brydd seg mindre og var mer gira på å begynne den vanlige skoledagen sin. Sånn er det vel, vi nordmenn er ikke nødvendigvis alltid så veldig interessante. Men, jeg vil legge til at 8 svette norske gutter som gjør helteinnsats i øvelsen «Hode, skulder, kne og tå», det kan umulig være hverdagskost i Jamaica. Så gikk turen videre til Westhaven – Home for disabled kids. Et hjem for folk i ulike aldre med alle forskjellige typer funksjonshemming. De som bodde der var utrolig spent på nye folk og vi ble nesten dratt ut av bussen siden de var så spent! Og siden vi kom midt i skoletiden var det ikke så alt for mange vi fikk treffe med en gang. Men så snart skoledagen var over så kom de alle til fellesarealet som var ute. Her satte de på musikk og det var fullt danseparty med alle oss, de som bodde her, og ikke minst Jesus! De som satt i rullestol, de som måtte bæres, de som ikke helt klarte å stå i ro, alle danset og gleden til dem som bodde der spredde seg til oss og vi klarte å vise glede i dansen sammen med dem!

En dag på Westhaven gikk mot slutten, men vi fortvilte ikke, fordi vi visste vi skulle reise tilbake dit dagen etter. Tilbake på Fairhaven, der vi bodde, hadde vi endelig fått tilbake én av de to forsvunnede koffertene, og nå sto vi igjen med bare én bleik nordmann med vintersko og svart bukse som måtte legges under kniven og bli kuttet til shorts!

DAG 3 –

Dag tre var endelig her og vi gledet oss skikkelig masse til å dra tilbake til Westhaven! Nok en gang ble vi tatt imot med glede og jubel. De hadde selvfølgelig ikke glemt oss og begynte å dra på oss med en gang vi gikk ut av bussen. Noen måtte gå turer opp og ned, fram og tilbake, andre måtte dytte på huskene som barna satt i, og andre måtte bære på senger og møbler slik at de fikk flyttet de som måtte flyttes til et annet sted! Men i dag fikk vi bare to timer på Westhaven, noe som var trist for oss alle. Men vi vet at det arbeidet vi hadde gjort der var et arbeid som uten tvil hadde betydd mye for beboerne der. Våre triste ansikt ble fort nok snudd opp ned da vi tok turen over til SOS Barnebyer. Her bodde det barn i alle aldre helt opp til 20 år. Barna levde helt vanlige liv, der de gikk på skole, kom hjem og holdt på med aktiviteter for så å senere henge med vennene sine! Klassen vår bestemte seg for å se på mens det var en gjeng ungdommer som holdt på med å spille litt musikk. Da var vi så heldige at vi fikk en mulighet til å opptre med to av våre korlåter for dem. Dette likte de veldig godt og nynnet på sangene i lang tid etterpå. Vi fikk muligheten til å omgås med alle barna som bodde der. Vi spilte fotball med dem, løp med dem, og vi var også dumme nok til å leke hest og ha dem på ryggen! Etter én gjorde dette, ville alle gjøre dette. Køen for «horse riding» ble lang. To timer i varmen og slik aktivitet gjorde at bussen luktet helt forferdelig på vei hjem tilbake til Fairhaven. Men, det var uten tvil verdt det! Utover kvelden fikk vi endelig tilbake vår siste koffert! Og da var vi ikke lenger noen bleke nordmenn som mangla koffertene sine, men heller noen «tanne», noen solbrente, og fortsatt noen bleke nordmenn som alle hadde sine «belongings» i skjønneste orden.

Eventyret fortsetter her på Jamaica – vi gleder oss til fortsettelsen…

På vegne av musikkgjengen, Tobias Gryting

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.